top of page
Søk
  • Forfatterens bildeKari Mette

Da jeg møtte veggen

Velkommen til min blogg som handler om maleriene jeg maler. Dette innlegget handler om det å møte veggen, og hva det gjorde med meg og mitt liv.


Jeg hadde master i samfunnsøkonomi og var opptatt av å prestere, være flink og hva andre måtte mene om meg. Jeg trodde det var det som ga meg verdi. Det var travelt både på jobb og privat, og med årene ble jeg mer og mer sliten. Jeg kompenserte med å stå på og presse meg selv enda mer. Enda "flinkere" til å slite meg ut, når jeg burde tatt vare på meg selv og satt grenser.


Jeg fikk signaler fra kroppen om å gjøre jobbendringer, og om å ta bedre vare på meg, men jeg ville ikke lytte. En dag sa kroppen stopp. Jeg hadde møtt veggen. Ryggsmertene var uutholdelige, jeg var utmattet, og det varte ved. Jeg hadde strukket strikken for langt.

Kari Mette B. Tilley, 'Gylden mulighet', oljemaleri Det gikk noen måneder, og dagen før min 41ende bursdag var jeg fortvilet over situasjonen. Selvkritikken var nådeløs, og jeg følte meg verdiløs. Jeg hadde panikk for at jeg aldri skulle bli bra igjen. Kjære Gud, Kilden til alt som er. Hvis du finnes, hjelp meg, tenkte jeg før jeg sovnet.


Den natten ble jeg vekket av et fantastisk lys. Det var det merkeligste jeg hadde opplevd. Jeg måtte klype meg selv i armen for å sjekke at jeg var våken. Og det var jeg. Jeg hadde en følelse av å være omslynget av uendelig med kjærlighet, godhet og lys. Jeg kjente ingen smerter i kroppen. Jeg reiste meg opp, og kunne gå uten smerter. Wow, hva var dette? Hva er det som skjer? Da hørte jeg en stemme så klar at jeg skvatt. "Svaret på problemene dine, Kari Mette, er kjærlighet. Kjærlighet til deg selv." Den kraftige healingen og kjærlighetsfølelsen fortsatte. Det var som å bade i lys. Jeg la meg til å sove igjen.


Neste dag var det sterke lyset borte, og smertene kom gradvis tilbake. Jeg følte meg likevel lettere til sinns. Jeg hadde fått et håp, og en slags retning. Litt etter litt la jeg ut på en reise som handlet om å utvikle kjærlighet til meg selv, følge min indre veiledning, ta i bruk mine gaver og å gjøre det som ga mening og glede.


Det har vært en tidvis krevende reise, og store endringer har skjedd på mange plan. Jo mer jeg åpnet opp for lyset i meg, for sjelen min, jo mer av gamle mønstre, følelser og traumer kom opp for å bli sett, erkjent og forløst.


Gradvis, litt etter litt, blir jeg mer av meg selv og den jeg egentlig er. Jeg omfavner så godt jeg kan alle mine sider, også de som er utfordrende, i kjærlighet. Jeg healer mine skygger, mine traumer, mitt indre barn og min smerte. En befriende prosess som blir lettere jo mer jeg åpner opp for sjelen min. Jeg vikler meg selv ut av det jeg ikke skal ha med meg videre. Gir slipp. Indre frigjøring. Livet jeg levde før var preget av uro og selvkritikk. Jeg kan i dag se den jeg var da, og det livet jeg levde, og omfavne den engstelige lille jenta, og den stressede unge kvinnen, som følte hun ikke kunne være seg selv, og at hun ikke var bra nok som hun var.


Livet er en underlig og magisk reise, og jeg gleder meg til fortsettelsen. Jeg gleder meg til å bli enda mer forbundet med sjelen min, til maleriene jeg skal male, til menneskene jeg skal treffe og det jeg skal lære og erfare på min vei. Og jeg innser nå at møtet med veggen var en gave i hard forkledning som viste meg veien tilbake til meg selv. ❤️✨


Siste innlegg

Se alle

Håp

Comments


bottom of page